Bibel 2011 bokmål | Norsk Bibel 88/07 | Bibelen, Guds Ord | Bibel 2011 nynorsk |
| 1 Mosebok 32 | 1 Mosebok 32 | 1 Mosebok 32 | 1 Mosebok 32 |
| 1 Mosebok 33 | 1 Mosebok 33 | 1 Mosebok 33 | 1 Mosebok 33 |
| 1 Mosebok 34 | 1 Mosebok 34 | 1 Mosebok 34 | 1 Mosebok 34 |
| 1 Mosebok 35 | 1 Mosebok 35 | 1 Mosebok 35 | 1 Mosebok 35 |
Utvalgt kommentar1 Mos 32,24-29"Så var Jakob alene tilbake". En kamp som denne kjempes alltid bare av to, − av Gud og mennesket. En mann kommer imøte med Jakob og begynner å kjempe med ham. Til å begynne med vet ikke Jakob at denne mann er Herrens engel, Gud selv. Men etter hvert går det opp for ham at han her ikke har med et vanlig menneske å gjøre. V. 24. Jakob oppbyr all sin kraft. Han lar seg ikke beseire av den fremmede mann. Men samtidig som han prøver å verge seg, holder han fast på mannen. Han har en fornemmelse av at han ikke kan la ham gå. Vel synes mannen å ville underkue ham, ja ta hans liv; men likevel har han er fornemmelse av at denne fremmede har nettopp det Jakob nå trenger. Han klynger seg til ham og vil ikke slippe ham. Sannsynligvis aner Jakob etter hvert at det er et overjordisk vesen han har med å gjøre. − For å knekke Jakobs kraft og gjøre ham liten og forsvarsløs rører mannen ved hans hofteskål så den går av ledd. Intet kunne være mere ubeleilig for Jakob enn dette. Hvordan kunne han nå gå til kamp mot sin bror om denne ikke ville ta imot hans forsoningsgave? Og hvordan kunne han nå beseire den kjempe som han her sto i kamp med? V. 25. Trass i den knekkede hofteskål holder Jakob krampaktig fast ved mannen. Mannen prøver forgjeves å gjøre seg fri. "Slipp meg, før morgenen gryr!" Men Jakob som blir stadig mer klar over at det er Herrens engel han har for seg, vil ikke slippe taket på ham. "Jeg slipper deg ikke, før du velsigner meg." Det er denne standhaftighet og utholdenhet Herrens engel har tilsiktet med sin kamp. Han vil vekke Jakobs forståelse av hvor nødvendig Herrens velsignelse er for hele hans framtidige liv. Og nettopp dette er det Jakob nå forstår. Han bruker sine siste krefter til å holde fast ved Herren for å oppnå hans velsignelse. V. 26. Herrens engel spør om hans navn. Derved vil han vekke ham til selverkjennelse. Jakob − "den som holder i hælen", − i det navn lå hans livs store synd, − hans list og løgn, hans bedrag og urett mot Esau hans bror. − Ydmykt svarer han at Jakob er hans navn. V. 27. Men Herren svarer: "Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet." Denne navneforandring betyr det store vendepunkt i Jakobs liv. Det gamle navn med alt hva det rummer skal være glemt. Hans synd skal ikke tilregnes ham. Det gamle er forbi. Og isteden inntrer noe nytt. Han skal hete Israel, d. e. "en som kjemper med Gud". For det er det Jakob nå har gjort. Og han har holdt ut i kampen og vunnet. Og derved har han også vunnet over mennesker. Utfallet av kampen mot Esau er gitt i og med seiren over Gud. Hans forsoningsgave forslår ikke. Men den seier han nå har vunnet og den velsignelse han mottar, vil gi ham seier over Esau og alle de mennesker som senere skal gå til kamp mot ham. − Dermed er også Israels − Herrens folks kamp gjennom kommende slekter karakterisert. Det var ikke ved vanlig hærmakt og menneskelig styrke de skulle seire over sine fiender: den egentlige kamp skulle de kjempe med Gud; først skulle de vinne troens seier med ham, og oppnå hans velsignelse, så skulle han legge deres fiender til skammel for deres føtter. V. 28. Jakob er ikke lenger i tvil om hvem det er han har for seg. Men for enn bedre å lære ham å kjenne ber han: "Si meg ditt navn". Men Herrens engel vil ikke svare. (Se det samme Dom. 13, 17.) "Og han velsignet ham der". Dermed ender kampen. Jakob har oppnådd nettopp det han trengte. Vel hadde han tilkjempet seg velsignelsen ved en mektig kamp med Herren, og dog var den gitt ham så nådefullt og uventet. Mens Jakobs tanker var opptatt med hvordan han skulle forsone sin bror og frelses fra følgene av sin synd, kom Herrens engel ubedt til ham og løste hele floken ved å gi ham Guds velsignelse. Fredrik Wisløff |
|
