Utvalgt kommentar
1 Mos 39, 5–6
For Josefs skyld velsignet Gud Potifars hus, og dette økte Potifars tillit til ham. Han fikk gjøre sin gjerning uten tilsyn. Det eneste han var nøye med var den mat han selv fikk. For øvrig fikk Josef rå seg selv. − Av hensyn til det som senere skal berettes nevnes at "Josef var vakker av skapning og vakker å se til." Josefs historie minner i mangt om Davids.
1 Mos 39, 7–12
Josef stilles på prøve. Prøven er særlig hard derved at fristelsen kommer fra Potifars hustru. Ved å vekke hennes uvilje kunne han påføre seg de største vansker og falle i unåde også hos Potifar selv. Men Josef viser karakterfasthet og en ubetinget tro og lydighet mot Guds vilje. Først avviser han henne ved å henvise til at en sådan gjerning ville være en urett mot hans herre, som hadde vist ham så stor tillit. Dette burde hun vært den første til å innse. Dernest peker han på at det ville være en synd mot hans Gud, − ja, "en stor ondskap". Derved har også Josef avvist fristelsen ved en frimodig bekjennelse av ham som han trodde på.
Potifars hustrus sanselige lyst er vakt, og hun lar seg ikke avvise. Det er ydmykende for henne som husets herskerinne å bli talt til rette av en slave. Av Josef burde hennes tilbud være opptatt som den største gunst. Men istedenfor å oppta det slik, har Josef − om enn høflig − dog talt henne til rette. Hun prøver å få sin vilje ved å bruke makt, men heller ikke det lykkes. Josef flykter fra henne og etterlater seg sin kappe. Ved å gripe flukten viser Josef sin rette avsky og frykt for synden. Han våger ikke å leke med fristelsen, men flyr bort for ikke å bli syndens bytte.
1 Mos 39, 13–15
Potifars hustru føler seg på det dypeste krenket og ydmyket. Hennes erotiske dragelse til Josef slår om i hat. Hun vil hevne seg. Og hennes ondskap gjør henne listig. Hun nytter den etterlatte kappe som et bevis på at han, − denne hebraiske trell − har villet forføre henne, men at hun ved å rope høyt har skremt ham så han i all hast har måttet flykte bort. Tjenerne som hun har tilkalt skal være vitner om det. Det har muligens ikke vært vanskelig for henne å få tjenerne over på sitt parti, idet disse vel kan ha vært misunnelige på denne trell som har avansert så hurtig til å bli deres overordnede. Om de enn på grunn av Josefs rettskafne vandel nok har gjennomskuet hennes løgn, har de likevel vært villige til å la seg stille som vitner i håp om derved å oppnå fordeler hos sitt herskar.
1 Mos 39, 16–20
Den samme løgn forteller hun til sin mann. En viss bebreidelse mot ham selv ligger der i hennes ord: "Den hebraiske trell som du har ført hit til oss." Hun bebreider ham at han ikke har vært bedre menneskekjenner og ikke på forhånd har kunnet forutse at det ville gå galt. Hun appellerer derved til hans ære. Potifar blir da vred og kaster Josef i fengsel. − Hele historien viser hvor lettsindig de egyptiske kvinner kunne være.
1 Mos 39, 21–23
Josef hadde et vinnende vesen. Hjemme vant han sin fars hjerte. I Egypt vant han sin herres velvilje. Og sin husfrues kjærlighet, − hvilket ble ham til ulykke. Men Herren vendte ulykken til det gode. I fengslet vant han overoppsynsmannens yndest. Det går ham her som i Potifars hus: han får det høyeste tillitsverv blant alle fangene og blir satt til å ha tilsyn med alle de andre fanger. Overoppsynsmannen stolte i alt på Josef og ga ham frie hender. Og hemmeligheten til hans mennesketekke var at han i all sin ferd tekkedes Gud. Den tanke som stadig går igjen i dette kapitlet er: "Herren var med ham." "Herren lot det lykkes." Fordi Josefs hjerte var knyttet til Herren, fordi han skydde synden og fløy fra fristelsen, fordi han gjorde sitt arbeid pliktoppfyllende og samvittighetsfullt og viste seg sine overordnedes tillit verdig, derfor var Herren med ham i medgang og motgang og lot lykken følge ham overalt hvor han ferdedes.
Fredrik Wisløff
"Det Gamle Testamente"
Lutherstiftelsens Forlag, 1946
| 