Bibel 2011 bokmål | Norsk Bibel 88/07 | Bibelen, Guds Ord | Bibel 2011 nynorsk |
| Job 19 | Job 19 | Job 19 | Job 19 |
| Job 20 | Job 20 | Job 20 | Job 20 |
Utvalgt kommentarJob 19,25–27Jobs nærmeste og "de han elsket" har vendt seg bort fra ham i forakt. (Se v. 13–19.) Han roper til sine venner om forbarmelse og medfølelse, men de svarer kun med bebreidelser og anklager. (Se v. 21–22.) Han står igjen ensom, venneløs, syk og anfektet. Men nettopp da er det han griper trøsten: "Men jeg, − jeg vet min gjenløser lever." Om de forlater og forakter ham alle sammen, er hans gjenløser dog ved hans side. "Men jeg − jeg," ordet "jeg" blir sterkt understreket. La vennene si og mene hva de vil; Jobs trøst er ikke avhengig av dem. "Jeg, − jeg vet −." Det er ikke et svakt håp han klynger seg til, en anelse eller en formodning. Han vet det. Det er en indre overbevisning, − en hellig visshet. Ordene er dog ikke sagt i jubel og seiersglede; forvissningen er født ut av hans nød. Det er som når en druknende griper fatt i en redningsplanke og fortrøster seg til at den holder. Og redningsplanken er: "Min gjenløser lever!" Job vet seg å være under Guds vrede og dom. I alle hans taler er det det som kommer fram. (I dette kap. se v. 8–12.) Men den samme Gud som slår så hardt, er også hans gjenløser. Han frir ham fra dommen og redder ham ut av hans trengsler. Han som har dømt ham er samtidig "hans vitne i himmelen" (16, 19). Han som vredes så sterkt over ham "går i borgen for ham hos seg selv" (17, 3). Han som har overgitt ham til døden, er også hans gjenløser. (Om den dype evangeliske sannhet som ligger bak denne tanke, se bemerkn. til 16, 19.) Han "lever". Hvor Job snur seg hen ser han døden, denne "redslenes konge" (18, 14). Og selv er han et dødens bytte. Men Herren lever! Og han er også Jobs gjenløser. "Og som den siste skal han stå fram på støvet." Alle mennesker må bukke under for dødens velde, de stolteste viljer og kløktigste hjerner. De blir til sist alle sammen en håndfull støv. Men da når alle mennesker har funnet sin plass i jordens skjød, trer Herren fram på støvet som den siste. Han lever! Og han skal ha det siste ord! Også Job skal dø. Hans utseende bærer allerede preg av det. Huden ødelegges. (Se 18, 13.) Hans spedalskhet har Bildad nettopp betegnet som "dødens førstefødte" (18, 13). Men "etterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud". Han er ikke for alltid forkastet av Herren, slik som vennene sier. En gang skal han skue Gud. "Ut fra mitt kjød," − når kjødet ødelegges og blir til støv, da skal han selv, − sjelen frigjøres og føres fram for den levende Guds åsyn. Og når han da skuer ham, er det ikke for å dømmes og for alltid støtes bort, men "meg til gode", − til frelse, til evig fryd og frigjørelse. Da er hans plage slutt, ensomheten, forakten, anklagene, anfektelsene, smerten. Og sådant skal ingen "fremmed" oppleve, kun den som hører Herren til. Ved tanken på dette gripes Job av en inderlig lengsel: "Mine nyrer tæres bort i mitt liv." Han lenges ikke lenger etter døden som den store tilintetgjørelse der frir ham fra smerten, − slik som han så ofte har gjort før. (Se t eks.: 3, 11 f. og 6, 9.) Det han lenges etter er "å skue Gud". Ved tanken på døden har Job tidligere skuet inn i håpløshetens mørke, "et land så mørkt som den sorteste natt", Han har kalt dødsriket "det land hvor forvirring råder" (10, 22). Han har sett døden som den siste uigjenkallelige avslutning på alt. "Når en mann dør, så ligger han der" (14, 10). Graven er hans far, og makker hans mor og søstre. Fortvilet har han spurt: "Mitt håp, − hvem øyner det?" Mens han legger seg ned i støvet for aldri å reise seg mer, låses hans håp inne bak dødsrikets sterke bommer (17, 14–16). Men her øyner han likevel håpet. Dødsrikets bommer sprenges. En lysstråle bryter inn i dødens sorte natt. Det er ikke lenger et "forvirringens land". Om han dør "blir han ikke liggende der". Han som er gjenløser også fra graven, trer fram som den siste og gir støvet liv. Og om huden og kroppen er ødelagt, får han "ut fra sitt kjød skue Gud", − gjenløst og lykkelig. Her − midt i Jobs boks dystreste sjelekamper og anfektelser − bryter stråler fra påskesolen fram og spreder den lidende Jobs mørke. Fredrik Wisløff |
|
