Bibel 2011 bokmål | Norsk Bibel 88/07 | Bibelen, Guds Ord | Bibel 2011 nynorsk |
| 1 Samuelsbok 26 | 1 Samuelsbok 26 | 1 Samuelsbok 26 | 1 Samuelsbok 26 |
| 1 Samuelsbok 27 | 1 Samuelsbok 27 | 1 Samuelsbok 27 | 1 Samuelsbok 27 |
| 1 Samuelsbok 28 | 1 Samuelsbok 28 | 1 Samuelsbok 28 | 1 Samuelsbok 28 |
| 1 Samuelsbok 29 | 1 Samuelsbok 29 | 1 Samuelsbok 29 | 1 Samuelsbok 29 |
| 1 Samuelsbok 30 | 1 Samuelsbok 30 | 1 Samuelsbok 30 | 1 Samuelsbok 30 |
| 1 Samuelsbok 31 | 1 Samuelsbok 31 | 1 Samuelsbok 31 | 1 Samuelsbok 31 |
Utvalgt kommentarSAULS DØD1 Samuelsbok 31 Saul, som begynte så godt, fikk en tragisk slutt. Han hadde ikke lenger Guds beskyttelse, og da hjelper det ikke om man er aldri så sterk i krig. Det var ingen tegn til anger eller omvendelse hos ham. Det eneste han tenkte på, like til slutt, var egen ære. Dermed kan man si at han døde som han levde de siste årene. Sammen med ham falt hans tre sønner og hans tapreste krigere. Kongen tok sitt eget liv for ikke å bli vanæret etter sin død av filisterne. Men den vanæren unngikk han ikke (vers 10). Ifølge 1. Krøn. 10, 9-10, som forteller samme historie, ble Sauls hode sendt rundt i filisternes land for at alle skulle bli klar over seieren over Israel. Deretter ble våpnene plassert i deres gudshus, mens hjerneskallen ble hengt opp i Dagons hus. Gudshuset er Astartes tempel i Askalon. I vers 7 fortelles det at Israel rømte sine byer. Hvor mange byer som ble forlatt, sies ikke, men det ser ut til at alle byene vest for Jordan for en tid ble filisternes eiendom, kanskje i mer enn ti år. Det var David som senere vant disse byene tilbake. Filisterne som dagen etter kom for å plyndre de falne (vers 8), var ikke de første på valpiassen etter slaget. En amalekitt hadde vært der og tatt med seg Sauls krone og en ring han hadde om armen (2. Sam. 1,10). Innbyggerne i Jabes i Gilead var for lenge siden blitt befridd fra amorittene av Saul, og det tjente dem til ære at de nå til gjengjeld viste respekt for ham. Befrielsen hadde vært Sauls første kongelige handling. De kunne ikke lenger gjøre noe for ham som kunne bli til hjelp i livet, men de kunne i hvert fall begrave ham og ære ham på den måten. Da David senere fikk høre om dette, sendte han bud til dem med takk for det de hadde gjort (2. Sam. 2, 5 fig.). Byen Betsan, der filisterne hengte Sauls døde kropp på muren, lå i Jordandalen sør for Gennesaretsjøen. Det var ikke vanlig at hebreerne brente lik, men her oppholdt de seg midt iblant fiender, som mer enn gjerne ville ha den døde kroppen for å vanære den, og derfor mente sikkert Jabes’ innbyggere at det var det eneste rette å gjøre som de gjorde. Det burde vært andre, som stod Saul nærmere enn disse menn fra Jabes, som våget livet for å sikre kongen en ordentlig begravelse, men det var det altså ikke. Om ikke Jabes’ innbyggere hadde gjort det, ville det antakelig ikke blitt gjort. Oddvar Nilsen |
|
