Bibel 2011 bokmål | Norsk Bibel 88/07 | Bibelen, Guds Ord | Bibel 2011 nynorsk |
Job 31 | Job 31 | Job 31 | Job 31 |
Job 32 | Job 32 | Job 32 | Job 32 |
Utvalgt kommentarJOB RENVASKER SEG SELVJob 31 Etter klageropene i foregående kapittel, går Job nå mer i dybden og gransker sitt eget liv. Han er overbevist om at vennenes beskyldninger er grunnløse, men likevel tar han emnet opp enda en gang, og han ser ikke bare på ytre handlinger, men gransker også skjulte motiver. For å understreke sin etiske renhet går Job fram på to måter. For det ene gjenkaller han den pakten som han hadde inngått med den levende Gud og som han var moralsk bundet av (versene 1 og 2), og for det annet bruker han ord som "dersom" eller "hvis" han nå skulle ha forsyndet seg, så mener han at han så absolutt har fortjent det som har rammet ham. Utrykket "dersom" bruker han i versene 5, 7, 9, 38 og 39 og en lignende tankegang kommer fram i versene 13, 16, 19, 20, 21, 24, 25 og 26. Job har aldri lagt skjul på at Gud straffer synd. Fremdeles er han av den oppfatning, men likevel er han ikke redd for å blottstille seg for den Allmektige (vers 2). Han er til og med nytestamentlig i sitt syn på hva som er synd. Man finner mange tanker i dette kapitlet som har sine paralleller både i Jesu bergpreken og i Paulus’ undervisning. Job visste at synd var ikke bare en ytre handling. Umoral var både en øynenes synd og en gjennomført handling (jfr. Matt.5, 28). I vers i tar han opp den umoral som gir seg utslag i begjær etter en ugift pike, mens det i vers 9 later til at det er ekteskapsbrudd han tenker på. Det siste kunne til forskjell fra det første føre til en offentlig påtale og domsavsigelse om det ble oppdaget. Og om det ikke ble oppdaget, ville det likevel være ødeleggende (vers 12). Versene 13 til 15 viser at Job hadde en human innstilling til sine tjenere. Om han har gjort dem noen urett, stod han selv åpent til for hogg. Han ser på dem med øyne som minner om en helt annen tid. Her er menneskelig likeverd en selvfølge. Versene minner om Ef. 6,9. Job gikk i det hele tatt mye lenger enn man kunne forlange eller vente. Han mettet de sultne, og han kledde de nakne. I alt dette holdt han også sin sti ren når det gjaldt å sette sin lit til Gud og ikke være opptatt med å gjøre rikdommen til gud (versene 24 og 25). Han dyrket heller ikke himmellegemene (versene 26 og 27). Den innstilling han viste overfor sine fiender, minnet om Jesu undervisning i Bergprekenen (Matt.5, 2 1-22, 43-45). Han har ikke brukt munn mot en fiende (vers 30), ja, ikke engang gledet seg når det gikk galt for en slik (vers 29)! Det er ikke alltid så selvfølgelig som det lyder. Oddvar Nilsen |
|