Bibel 2011 bokmål | Norsk Bibel 88/07 | Bibelen, Guds Ord | Bibel 2011 nynorsk |
| Jeremia 22 | Jeremia 22 | Jeremia 22 | Jeremia 22 |
| Jeremia 23 | Jeremia 23 | Jeremia 23 | Jeremia 23 |
| Jeremia 24 | Jeremia 24 | Jeremia 24 | Jeremia 24 |
| Jeremia 25 | Jeremia 25 | Jeremia 25 | Jeremia 25 |
| Jeremia 26 | Jeremia 26 | Jeremia 26 | Jeremia 26 |
Utvalgt kommentarJeremia 23,1–6 Men den tiloversblevne rest vil Herren samle og på ny føre tilbake til sitt land. Der skal de få leve under Guds velsignelse, v. 3. Og da vil Herren gi dem ledere etter sitt hjerte; slike som "ikke frykter" andre enn Gud. De skal ta seg av hjorden med omhu, så "ingen av dem skal savnes". Det tenkes her på menn som Serubabel og Josva, Esra og Nehemia, disse Guds menn som i den første tid etter hjemkosten var folkets ledere. I v. 5 finner vi den første egentlige Messias-profeti i Jeremiaboken. Omtalen av de gode hyrder i v. 4 leder profetens tanke hen til den gode hyrde, Messias. Han kalles "en rettferdig spire". Uttrykket er hentet fra Es. 4, 2 og 11, 1. (Se fortolkn. til disse vers.) Ved bortførelsen til Babel er Davids store kongetre hugget om. Men fra det felte tres rotstubb skyter en ny spire fram: Den messianske konge. Han tilhører den gamle kongerot og betegner samtidig noe nytt; for med ham bryter en ny tid fram for Herrens folk og for hele verden. Det som karakteriserer ham er: "Visdom" og "rettferdighet". Disse to egenskaper er de viktigste hos en konge. Det var under mangelen av dette folket led. Judas konger var både uvise og urettferdige. Men den nye Davids-konge skal "gå fram med visdom" og regjere "med rett og rettferdighet", v. 5. Det som da blir frukten av hans regjering er frelse: "Juda skal bli frelst." Og fred: "Israel skal bo trygt." Og kongens navn skal være: "Herren, vår rettferdighet." Det frelste folk skal eie hele sin rettferdighet i ham. I navnet ligger egentlig den nytestamentlige tanke om den tilregnede rettferdighet. Se 1. Kor. 1, 30. I 31, 34 sies at grunnlaget for denne nye tid er syndenes forlatelse. Og samtidig skal denne konge lede sitt folk til et rettferdig liv. Og dette liv skal de leve ikke av tvang og frykt for et ytre lovbud, men av hjertets indre trang Herrens lov er skrevet i deres sinn (se 31, 33), v. 6. Jeremia 23,7–15 I det foregående har profeten talt mot folkets verdslige ledere: kongene. Fra v. 9 taler han om de religiøse ledere, særlig profetene. Jeremias viser oss først sin egen dype smerte. Han er "sønderknust" og "overveldet". Han er nesten som beruset av smerte. Og dette er kommet over ham "for Herrens hellige ords skyld". Det er smerten ved å være en rett Ordets forkynner og en sann Guds profet, Jeremias må lide, v. 9. "Landet er fullt av horkarler", d. v. s. avgudsdyrkere. Under Guds forbannelse "visner landet"; nemlig i en stor tørke (se kap 14). "Deres løp er ondt", d. v. s. de ugudeliges liv er syndig, v. 10. I v. 10 talte profeten om den syndige tilstand i landet i sin alminnelighet. I v. 11 viser han hvilket stort ansvar "profet og prest" har for dette. De som skulle våke over landets religiøse og moralske tilstand har tvert om vært foregangsmenn på syndens vei. "Selv i mitt hus har jeg funnet deres ondskap." V. 11. Derfor bebuder profeten en særlig straff over disse falske profeter, v. 12. "Hos Samarias profeter" var det ille, v. 13. Men "hos Jerusalems profeter" var det enda verre. De både dyrker fremmede guder og lever et umoralsk liv, v. 14. "Fra Jerusalems profeter er gudløshet gått ut over hele landet." I den grad har de misbrukt sin innflytelse og glemt sitt ansvar. Derfor skal de få dess hårdere skjebne ("malurt" og "beskt vann"), v. 15. Jeremia 23,16–22 1. Det de bringer fram er "ikke ord av Herrens munn". Det er "tomme innbilninger", "deres eget hjertes syner". Deres budskap kommer altså ikke fra Gud, men fra dem selv. Deres profetier er ingen realitet, kun tomme fantasifostre, v. 16. 2. De trøster gudsfornekteren med at han skal "få ha fred"; og den ubotferdige med at det "ingen ulykke" venter ham. Istedenfor å vekke syndere til omvendelse dysser de dem til ro. Og dette gjør de ikke bare en enkelt gang, men "atter og atter". Og de gjør det i Herrens navn. Når de forkynner synderen at han skal ha fred, sier de: "Herren har sagt det." V. 17. 3. De har "ikke stått i Herrens fortrolige råd"; derfor kan det heller ikke være fra ham de har fått sitt budskap, v. 18. Derfor vil Herren sende sin vredes storm over dem, v. 19. Og Guds vrede skal ikke vende tilbake før "Herren har fullbyrdet sitt hjertes tanker" V. 20. 4. De er "ikke utsendt" av Herren. De har hverken fått sitt kall eller sitt budskap fra ham, v. 21. Hvis de det hadde gjort, ville de formanet syndere til omvendelse, v. 22. Jeremia 23,23–32 Herren spør "hvor lenge" dette skal vare, v. 26. Hvis det fortsetter, vil de få hans folk til å glemme Herrens navn, v. 27. De falske profeter har bare drømmer å bringe. De sanne profeter taler Herrens ord. Drømmen er å likne med "halm". Guds ord er lik "kornet". Hva har det ene med det annet å gjøre? V. 28. "Guds ord er som en ild." Det fortærer ugudelighet som strå, det bløter opp det hårdeste jern og gjør de kolde hjerter varme og brennende. Og Guds ord er "lik en hammer som knuser berg". All motstand må vike for Ordets makt. At Ordet er som korn (motsatt halm), (v. 28), viser dets høye verdi og spireevne. At Ordet er som ild, viser dets hellighet og guddommelighet. At Ordet er som en hammer, viser dets uimotståelige kraft. Guds ord er levende som kornet, kraftig som hammeren og trenger igjennom som ilden (Hebr 4, 12), v. 29. Karakteristisk for de falske profeter er at de "stjeler Herrens ord fra hverandre". De har ikke selv "stått i Herrens fortrolige råd hvor de har hørt og sett Herrens ord", v. 18. Derfor er de nødt til å stjele ordet, den ene fra den annen, v. 30. Og så prøver de å gi sitt ord myndighet ved å bruke de sanne profeters innledningsformel: "Så sier Herren." Sine egne drømmer og fantasier og de stjålne gudsord prøver de å gi guddommelig autoritet, v. 31. Ved sine drømmer, løgner og skryt fører de folket vill. "De gjør ikke dette folk noe gagn", bare skade. Derfor "kommer Herren over dem" for å straffe dem, v. 32. Jeremia 23,33–40 Og den, for hvem Herrens ord er en byrde, skal Herren selv hjemsøke. I skal ikke lenger kalle profetordet en byrde, "men Herrens svar" og "Herrens tale". Deres eget spottende ord er tvert om en byrde; – det at de har forkastet Herrens ord, er byrden; ikke selve ordet, v. 36. Derfor skal de spørre profeten: "Hva har Herren svart deg?" V. 37. Men når de tross Herrens forbud mot å si "Herrens byrde" allikevel sier det, vil Herren "aldeles glemme dem" og "forkaste dem" og deres by, v. 39. Og den "vanære" de da skal få smake, "skal aldri glemmes", v. 40. Fredrik Wisløff |
|
