Bibel 2011 bokmål | Norsk Bibel 88/07 | Bibelen, Guds Ord | Bibel 2011 nynorsk |
| Esekiel 13 | Esekiel 13 | Esekiel 13 | Esekiel 13 |
| Esekiel 14 | Esekiel 14 | Esekiel 14 | Esekiel 14 |
| Esekiel 15 | Esekiel 15 | Esekiel 15 | Esekiel 15 |
| Esekiel 16 | Esekiel 16 | Esekiel 16 | Esekiel 16 |
| Esekiel 17 | Esekiel 17 | Esekiel 17 | Esekiel 17 |
| Esekiel 18 | Esekiel 18 | Esekiel 18 | Esekiel 18 |
Utvalgt kommentarDe dårlige profeterEsekiel 13,1–10 I hjemlandet har Jeremias talt skarpe og dømmende ord til disse falske forkynnere. (Se Jer 23, 9–40 og 35, 19–20.) Og nå får Esekiel ute i landflyktigheten bud fra Gud om "å spå mot Israel profeter". "Israels profeter" kalles de. For nettopp de var folkets menn; dem ville de høre, og de ble hyldet, mens Guds sanne profeter ble overhørt, miskjent og tildels forfulgt. Esekiels ord er fylt av hellig harme. Han bruker skarpe og rammende ord, "fulltreffere", som med et slag blottstiller disse menn. (Se til eksempel: "rever", "løgnere", "kalkstrykere".) Vi kan samle tankene under disse synspunkter. 1. De spår etter sitt eget hjerte. En sann profet henter sitt budskap fra Gud, er kalt av ham og går i lydighet med det ord han har fått om det er aldri så tungt å tale. V. 2. De dårlige profeter er selvbestaltede. Og sitt budskap lager de selv i stand. "De følger sin egen ånd" og "taler om syner som de ikke har hatt." V. 3. 2. "Som rever blant ruiner er dine profeter." Revene er av naturen listige, de er grådige, de er feige. "Mellom ruiner" gjør profetene sin gjerning. Vel er Jerusalem ennå ikke ødelagt, men ved all folkets ugudelighet, synd og avgudsdyrkelse er Guds rike lagt i ruiner. Og blant disse ruiner trives "revene". Her undergraver de det ødelagte enda mer og forderver det som ennå står. Her fanger de med letthet sitt bytte. Og her har de feige rever mange smutthull å gjemme seg i, når en fare truer. Det er ikke lett å komme en rev inn på livet mellom ruiner. V. 4. 3. De bekymrer seg ikke for folkets egentlige skade. "I er ikke steget opp i murbruddene og har ikke bygget noen mur om Israels hus, så de kunne holde stand i striden på Herrens dag." På Israels murer har Herrens sanne profeter fått sin plass. Der går de som Guds folks vektere. Hvor det er et murbrudd, der er også en profet. Ikke for å være tilskuer eller kritiker; men for å bygge bruddet opp igjen og lege skaden. Alltid har han kun ett mål: å bygge mur og skanse omkring Guds folk, "så de kan holde stand i striden på Herrens dag." Men om dette har de dårlige profeter ingen tanke. De lurer som slue rever mellom det som er brutt ned og undergraver det enda mer. V. 5. For å gi sine ord vekt taler de i Herrens navn og gir det ut som et bud fra Gud. De sier: "Så sier Herren", og kopierer de sanne profeter i ord og uttrykk. Og når de så har talt sine tomme ord, går de og "håper på at deres ord skal bli stadfestet". V. 6. Men Herren har ikke sendt dem og ikke talt til dem. V. 7. Så frekke og falske er de. Men så er også deres profetier: tomhet og løgn. Ikke mindre enn 6 ganger i dette kap sier Herren til dem at deres ord er tomhet og løgn (V. 6, v. 7, v. 8, v. 9, v. 22, v. 23) V. 8. Men så er også "Guds hånd rettet mot dem" til straff. De skal ikke få komme tilbake til sitt land eller "skrives i Israels folks bok", de mantallslister som har navnene på de slekter som på ny skal bosette seg i landet. (Se Esra 2, 62.) V. 9. De dårlige profeter er altså: 4. "De fører mitt folk vill og sier: fred, − enda det ikke er noen fred." Deres budskap er mildt og kjærlig. Alltid bebuder de fred og lykke. Derfor vil også folket med glede høre på dem. "I lyver for mitt folk, som gjerne hører på løgn." (V. 19.) Hvorfor skulle ikke like fullt dette milde budskap om fred være fra Herren, − som disse andre profeters mørke botsprekener og ulykkesvarsler? Budskapet om fred bringer menneskene til ro. Om det kanskje ikke sies direkte, så er det iallfall en følge av deres ord at de kan fortsette sitt liv i synden. Aldri høres et ord om omvendelse og bot. Aldri refses synden. Aldri forkynnes den kommende dom. Alltid kun: fred. "Men det er ikke noen fred," sier Herren! V. 10. Esekiel 13,11–16 Folket er ivrig opptatt med å bygge opp en mur til sitt eget forsvar, − politisk og religiøst. Men hvor meget de enn gjør seg flid, blir muren bare som en svak og dårlig vegg. Men denne vegg stryker de dårlige profeter over med kalk. Kalken styrker ikke veggen, men den dekker over dens brist og svakheter, og gjør at folket føler seg tryggere bak sitt skjul. En sann Herrens profet bryter ned alle falske forsvar, og peker hen på Gud selv som vern og skjold. Herrens folk skal ikke søke verdens makter om hjelp (Israels politiske vern) og heller ikke rettferdiggjøre seg selv (det religiøse forsvar), men søke sin tilflukt til Herrens navn. V. 11. Når veggen en dag faller, skal "kalkstrykerne" stå til skamme og folk skal bebreidende spørre: "Hvor er kalken som I strøk over med?" V. 12. Ti Herren vil i sin harme la et mektig uvær bryte inn, (kaldeernes hærer) v. 13, og da skal veggen falle, "så dens grunnvoll blir lagt bar", og de som har søkt ly bak veggen skal omkomme. V. 14. Den dag skal både "veggen" og "kalkstrykerne" få smake Herrens vrede. "Veggen er ikke mere til; heller ikke de som strøk den over." V. 15. Slik skal det gå disse "Israels profeter" som har skuet "fredssyner" for Jerusalem og prøvde å dekke over folkets synd og frafall, − de store sprekker i byens murer. V. 16. Esekiel 13,17–23 Her vender Esekiel seg til profetinnene. Også de er dårlige og "spår etter sitt eget hjerte". V. 17. Profetinnenes mål er "å fange sjeler." Og det gjør de ved "å sy dekker om Herrens hender" ("mine hender" = Herrens hender.) Hermed menes at de tildekker Herrens ord, så folket ikke merker dets tuktende slag. Når Herren tukter dem for å bringe dem til bot og omvendelse, merker de ikke hans hender, for de er omhyllet med dekker. De føler det som hans hånd er myk og øm og fortsetter derfor rolig i sin synd. Og heller ikke kan de se den fare som truer dem eller høre Herrens advarende ord, for profetinnene har "sydd hetter over deres hoder". Så lever de da trygt sitt liv i blindhet, i mørke og synd. Disse hetter syr de "etter enhvers høyde", står det. Det tenkes på folkets ulike rang. Profetinnene er elastiske og listige. De vet å innrette sine ord og sin virksomhet etter forholdene. De har alltid sine råd på rede hånd, hva enten det er en av det jevne folk − eller en av høy byrd. V. 18. 7. Og dette gjør de for simpel vinnings skyld. "I vanhelliger meg hos mitt folk for noen håndfull bygg og for noen stykker brød, for å drepe sjeler som ikke skal dø, og for å holde sjeler i live som ikke skal leve." De tenker kun på egen vinning. For dem betyr det lite eller intet at Israels Gud vanhelliges, og at sjeler drepes, bare de får sin lønn. Og så begjærlig er de etter den, og så likegyldig for de evige verdier at de, for "noen håndfull bygg" og "noen stykker brød" driver sin sjelefordervende gjerning. Ved sin løgn "dreper de sjeler som ikke skal dø, og holder sjeler i live som ikke skal leve." De fromme og gud-fryktige bringer de til mismot og frafall og begår således sjelemord; men de ugudelige, de "hvis sjeler ikke skulle leve", styrker og trøster de, så de trygt kan fortsette sitt syndige liv. "I lyver for mitt folk som gjerne vil høre på løgn." V. 19. Men Herren vil gjøre en ende på disse falske profetier. "Eders dekker vil jeg rive bort fra eders armer." Deres løgner vil han rive i stykker og derved skal "de sjeler som de fanger slippe fri som fugler". V. 20. Og så skal Herrens folk ikke lenger være et bytte for disse falske profeter. Denne utfrielse skjedde ved Jerusalems fall, da alle deres fredssyner viste seg å være tomhet og løgn. V. 21. 8. Og følgen av disse dårlige profeters og profetinners virksomhet er at den rettferdige blir motløs og den ugudelige styrkes. "Ved løgn gjør de den rettferdiges hjerte motløst uten at jeg har bedrøvet ham og styrker den ugudeliges hender så han ikke vender om fra sin onde veg og jeg kan la ham leve." Det kan nok være tider da Gud bedrøver den rettferdige, − for å ydmyke og hellige ham. Men her er det de dårlige profeter som gjør Guds folk motløse. De gjør sannhet til løgn og løgn til sannhet. De fordunkler Guds ord og fratar den rettferdige hans trøst og glede i Gud. Og samtidig "styrker de den ugudeliges hender". Ja, de blir skyld i den ugudeliges død. For på grunn av deres ord omvender de seg ikke, så Herren kan la dem få leve. V. 22. Men så skal også deres blod kreves av de dårlige profeters hender. Esekiel 3. De skal stå til regnskap for den levende Gud og smake straffen for all sin sjelefordervelse. Da skal det være slutt på deres løgnprofetier, og Herren "vil utfri sitt folk av deres hånd". Og Israels Gud vil stå igjen som den eneste sanne Gud. "Og I skal kjenne at jeg er Herren." V. 23. Fredrik Wisløff |
|
