Bibel 2011 bokmål | Norsk Bibel 88/07 | Bibelen, Guds Ord | Bibel 2011 nynorsk |
| Esekiel 31 | Esekiel 31 | Esekiel 31 | Esekiel 31 |
| Esekiel 32 | Esekiel 32 | Esekiel 32 | Esekiel 32 |
| Esekiel 33 | Esekiel 33 | Esekiel 33 | Esekiel 33 |
| Esekiel 34 | Esekiel 34 | Esekiel 34 | Esekiel 34 |
| Esekiel 35 | Esekiel 35 | Esekiel 35 | Esekiel 35 |
| Esekiel 36 | Esekiel 36 | Esekiel 36 | Esekiel 36 |
Utvalgt kommentarEsekiel 34,1–10 Først positivt: De utnytter hjorden til egen fordel. Deres hensikt er bare å berike seg selv. Og dette skjer på hjordens bekostning. De slakter ned de beste får. "Fettet eter I, og med ullen klær I eder." V. 3. Dernest negativt: Det som er en hyrdes egentlige oppgave, det som viser hans kjærlighet til hjorden, det som medfører offer, arbeid og tålmodighet, det forsømmer de. Mens de utnytter de beste får, behandler de de dårlige med "vold" og "hardhet". Det nevnes her en rekke får som har behov for særlig omhu og pleie: "Det svake" "det syke" "det sønderbrutte" "det bortdrevne" "det fortapte". Merk stigningen i uttrykkene. De hvis stilling er aller mest alvorlig, nevnes til sist. "Det svake" manglet krefter til å følge de andre, derfor burde det ved god næring og godt stell blitt "styrket". "Det syke" burde hatt særlig pleie, slik at det kunne blitt "legt", ellers vil det på grunn av sin sykdom blitt liggende igjen på vegen. "Det sønderbrutte" er de som har brukket et ben eller på annen måte blitt revet opp. Disse skulle vært "forbundet". "Det bortdrevne" er de som av redsel for rovdyr har løpt bort fra de andre får. Disse skulle hyrden ha sprunget etter og "ført tilbake" til hjorden. "Det fortapte" er de hvis stilling er helt håpløs, de som er overlatt til seg selv i ødemarken og prisgitt døden. Det eneste som kunne redde dem, er at hyrden finner dem. Men han "oppsøker dem ikke". Det er hyrdens forsømmelsessynder som her trekkes fram. Hjorden har manglet tilsyn, pleie og kjærlighet. Derfor er den vanrøktet og "ille medfaren". Istedenfor kjærlighet har de møtt hardhet. V. 4. Disse dårlige hyrder kan ikke engang betraktes som hyrder. Og følgen av dette er: 1. De "er blitt atspredt". Det var jo nettopp hyrden som skulle holde dem samlet. 2. "De ble til føde for markens ville dyr." For Israels vedkommende tenkes det her særlig på landets fiender. Med atspredelsen tenkes på bortførelsen til Babel og til andre land. V. 5. Men også innenfor landets egne grenser farer de vill, "på alle fjell og på hver høy bakke". Det tenkes rimeligvis her på den åndelige forvillelse som folket er kommet bort i, fordi de har manglet gode hyrder. Det var på de "høye bakker" de hadde bygget sine avgudsalter. Det er ingen som spør og ingen som leter etter dem. Derfor er deres håp om redning så lite. V. 6. På grunn av denne hardhet og disse forsømmelsessynder taler Herren strengt til hyrdene. "Hør derfor Herrens ord, I hyrder!" Ordene gjentas i v. 9 for å gi dem dess mer ettertrykk. Herren er den store overhyrde som nå trekker sitt folks hyrder til ansvar. V. 7. Høytidelig og utførlig foreholder Herren hyrdene deres synd, det samme som ovenfor er nevnt. V. 8. Og så kommer straffen. "Jeg vil kreve min hjord av deres hånd." Det samme ansvar som Herren så tungt har lagt inn over profeten som folkets vekter, (3, 17 flg.; 33, 7 flg.) gjøres nå gjeldende overfor hyrdene. Hvis profeten ikke advarte den ugudelige, ville Herren kreve hans blod av profetens hånd. Her krever han hjorden av hyrdenes hånd. Straffen består i at hyrdene avsettes fra sitt embete. De skal "opphøre med å røkte hjorden". I virkeligheten har de jo kun "røktet seg selv". Hyrdene blir forkastet og forstøtt av den store overhyrde. Men hjorden vil Herren frelse. "Jeg vil redde min hjord av deres munn." Dette blir så utviklet videre i det følgende. V. 10. Denne Guds straff over "Israels hyrder", fyrstene og lederne er allerede oppfylt i og med Jerusalems fall. Profeten ser her denne fortidshendelse i profetisk framtid. Derved vil han holde fram at således vil det gå enhver dårlig hyrde gjennom alle tider. Esekiel 34,11–16 Herren vil som en hyrde stille seg midt "i blant sine atspredte får" og samle dem omkring seg. De var blitt atspredt "på en dag med skyer og skodde". "Skyers og mulms dag" uttrykker ellers dommens og vredens dag. (Se til eksempel Joel 2, 2: "En dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde.") Her tenkes på Jerusalems ødeleggelse som en Herrens straffedom og en dommens dag. Da ble Herrens hjord spredt omkring. Uttrykket passer dog her særlig godt nettopp på hjorden. I tåke og skodde blir fårene lett atspredt. V. 12. Når Herren så har samlet hjorden, vil han føre dem tilbake til deres eget land. Og der vil han skaffe dem nettopp det de nå trenger til: føde og hvile. Føden skal de finne "på Israels fjell", der hvor gresset er frodig og saftig og byr fårene "en god beitemark". Og hvilen skal de finne "i dalene", hvor trærne byr ly og skygge, og hvor elven rinner stille og frisk. Tankene om føde og hvile går igjen i v. 13, 14 og 15. Som en sterk motsetning til de dårlige hyrders forsømmelser i v. 4 nevnes deretter den gode hyrdes store omsorg for hjorden. Det er de samme grupper av får som omtales, kun i omvendt orden. Her nevnes først de som er verst stillet: "de fortapte". Deretter "det bortdrevne", "det sønderbrutte" og "det syke". "Det svake" er ber innbefattet i det siste ledd. Hver av disse vil Herren gi den røkt og pleie som den enkelte trenger. I inderlig kjærlighet og medfølelse vil han ta seg av sin hjord. I motsetning til de nødlidende får nevnes "det fete" og "det sterke". Disse vil han ødelegge. Hvilke synder disse får har begått, forklares nærmere i det følgende. Med disse "fete" og "sterke" tenkes på de rike, verdslige og egoistiske. V. 16. Fredrik Wisløff |
|
