Utvalgt kommentar
I Herrens hus
I det foregående har predikeren talt ut fra sine erfaringer og refleksjoner. I det følgende, derimot, kommer han med en rekke formaninger.
Forkynneren 4,17
Ingen må gå tankeløs i Guds hus. Guds hus er en helligdom, et sted hvor man skal møte den Hellige. Derfor skal man gå dit med et andektig sinn. Framfor alt skal man "komme dit for å høre". Visstnok var det i den israelittiske gudstjeneste ingen preken, men på predikerens tid (etter hjemkomsten fra Babel) var det opplesning av de hellige skrifter. Og til alle tider var det bønner, velsignelser og salmesang. Den rette innstilling for den der gikk til Herrens hus var derfor villigheten til å høre Guds røst, for deretter å gå hjem og lyde hans tale. Dette var viktigere enn å bringe offer. Dårene var ivrige til å ofre, idet de dermed trodde de kunne avvende Guds vrede. Så liten forstand hadde de på de åndelige ting, at de ikke dermed forsto at de gjorde noe galt. Bedre enn slike meningsløse ofringer er da et lydhørt øre. Lydighet er bedre enn offer.
Forkynneren 5,1–2
Det annet predikeren behandler er bønnene. Disse må ikke bli en tankeløs fremplapring. Fristelsen kunne ligge så nær til straks man kom i templet å ramse opp en masse ord uten å legge sitt hjerte i det. Man må tenke over hvem man selv er, og for hvis ansikt man står. "Gud er i himmelen og du på jorden." Den bedende er et usselt, lite jordisk vesen mens Gud er den høyt opphøyde der troner i himmelen. Derfor skal man nøye tenke over hva man taler til Gud. "La dine ord være få." Bedre er en kort bønn som stiger opp fra et oppriktig hjerte enn en lang ramse av ord. V. 1. Det er med dette som med drømmene. "Av meget strev og kav kommer drømmer." Det oppkavede sinn gjør søvnen urolig og kaller fram drømmer. Og likeså visst som et sådant strevsomt liv fører til drømmer, vil mange ord medføre synd. "Med for mange ord følger dårlig tale." V. 2.
Forkynneren 5,3–6
Den tredje ting som behandles, er de hellige løfter. I vanskelige situasjoner eller i håp om å oppnå bønnhørelse ga man undertiden Gud større eller mindre løfter. Har man gjort det, er man hellig forpliktet og må ikke dryge med å holde dem. Å bryte et løfte er dårskap. V. 3. Da er det bedre i det hele ikke å love noe. V. 4. Ved ikke å holde sitt løfte "fører man synd over sitt legeme". Det nytter ikke overfor "Guds sendebud" (presten) å unnskylde seg med at man ga løftet "i vanvare". Et hvert løftebrudd nedkaller Guds straff over den troløse. V. 5. Likeså visst som der i "mange drømmer" er "megen tomhet", mye tøv og meningsløse hendelser, er det mye tomhet "hvor det er mange ord". Derfor skal man heller "frykte Gud" og vel overveie de løfter man gir ham. V. 6.
Fredrik Wisløff
"Det Gamle Testamente"
Lutherstiftelsens Forlag, 1946
| |
|
