Utvalgt kommentar
Ester setter fram sitt ønske
Ester 7,1–2
Også under dette annet gjestebud hos dronningen lover kongen Ester at han vil oppfylle hennes bønn, bare hun vil komme fram med den. Da talte hun åpent ut.
Ester 7,3–4
Hun ber om intet mindre enn sitt eget og sitt folks liv. For hun og hennes folk er solgt til undergang. De "skal ødelegges, drepes og utryddes." Hadde det bare vært det at de skulle bli treller, hadde hun ikke tatt det så tungt. Men de skal jo alle dø. Og så stort tap vil kongen da komme til å lide ved at så mange av hans tro undersåtter blir utryddet, at dette tap ikke på noen måte kan oppveges. Hva betyr vel 10 tusen talenter sølv, mot alle disse borgeres liv?
Ester 7,5–7
Kongen som enda ikke er klar over at Ester er jøde, forstår ikke hva hun mener, og spør hvem det er som har dristet seg til å gjøre noe slikt. V. 5.
Da blottstiller dronningen Haman: "Det er en motstander og en fiende, den onde Haman." Nå er det Hamans tur til å forferdes. Det er det annet tunge slag han får på denne dag. V. 6. Heftig vred forlater kongen gjestebudet og går ut i haven for å tenke over saken. Nå forstår han hele sammenhengen. Den mann som han har vist så stor tillit, har misbrukt sin makt til å legge disse onde planer. Han har narret kongen til å sette sitt segl under det skriv som fastsatte jødenes utryddelse. – I mens er Haman blitt igjen hos dronningen og trygler henne feigt om å vise ham barmhjertighet. V. 7.
Ester 7,8–10
Kongen er meget opphisset. Han har jo også våket den foregående natt og er derfor mer irritert og oppfarende. Da han kommer inn og finner Haman liggende på Esters benk, tror han at han har gjort vold mot henne og blir ennå mer oppskaket. Han kaller på hoff-folkene, som griper ham "og tildekker hans ansikt", hvilket vanligvis blir gjort med dem som skulle henrettes. Og så ble Haman hengt i den galgen som han hadde gjort i stand for sin fiende Mordekai. Hans onde plan vendte tilbake med død over hans eget hode.
Nytt skriv om jødene
Ester 8,1–2
Samme dag som Haman ble drept, fikk Ester overlatt hans hus og dermed hele hans store eiendom og formue, og Mordekai fikk hans embete som kongens førsteminister. Kongen overlater ham sin signetring som symbol på hans nye makt og verdighet. Jødenes store fiende er nå borte, og en av deres egne landsmenn er blitt rikets første embetsmenn. Men den kongelige forordning om at de skal utryddes står ved makt. Enda er jødenes eksistens ikke sikret. Da er det atter dronning Ester våger seg fram for kongen og blir sitt folks frelser.
Ester 8,3–6
Vanskelighetene ved å få tilbakekalt forordningen om at alle jøder skulle drepes, var at medernes og persenes lov ikke kunne forandres eller tilbakekalles. (Smlgn. Dan. 6, 9). Kongen var som den høyeste lovgivende myndighet ufeilbar. Han sto for sitt folk i Guds sted, – og var selv sett opp til som en Gud. Å forandre eller tilbakekalle en lov ville si å rokke ved hans guddommelige fullkommenhet.
At Ester følte disse vanskeligheter overmåte store, viser den omstendelige og høytidelige innledning som hun gir sin bønn. (V. 5.) Likevel drister hun seg til å sette fram sitt ønske utilhyllet: "La det bli utferdiget et skriv for å tilbakekalle de brev som inneholdt agagitten Harnans onde råd." Ester prøver klokelig å vekke kongens medynk med henne personlig; hun orker ikke å se på at en så grufull ulykke skal ramme hennes folk.
Ester 8,7–8
Den forordning som er gitt, kan ikke tilbakekalles. Men kongen gir Ester og Mordekai fullmakt til i hans navn å utstede en hvilkensomhelst ny forordning som kan uskadeliggjøre den første. Også dette nye skriv blir ugjenkallelig.
Ester 8,9–14
To måneder etter det første skriv sendes så ut et nytt. Med ilbud til hest bringes det ut i hele riket fra India til Egypt. I denne forordning gis jødene rett til å slutte seg sammen til væpnet motstand om noen vil prøve i flg. det første kongelige skriv å anfalle jødene. De får videre rett til på egen hånd å hevne et hvert overgrep, – om det så skal gå ut over kvinner, barn og gods. – Ennå er det 7 måneder igjen til den fastsatte dag da jødeforfølgelsene skal bryte ut. Denne tid kan jødene bruke til å organisere og forberede sitt forsvar. Derfor sendes det nye skriv ut i stor hast, for at ingen tid skal gå tapt.
Fredrik Wisløff
"Det Gamle Testamente"
Lutherstiftelsens Forlag, 1946
|
