Bibel 2011 bokmål | Norsk Bibel 88/07 | Bibelen, Guds Ord | Bibel 2011 nynorsk |
| Job 13 | Job 13 | Job 13 | Job 13 |
| Job 14 | Job 14 | Job 14 | Job 14 |
 Utvalgt kommentarJob 14, 1-4"Et menneske" − allerede deri ligger tanken på det begrensede og skrøpelige. "Født av en kvinne," dermed understrekes det enda sterkere. Menneskelivet er ikke bare usselt, men også kortvarig. Og dertil kommer at dette kortvarige liv er "mettet av uro", − av fredløs, utilfredsstillet higen og av smerter og skuffelser. V. 1. Mennesket er å ligne med blomsten; om den skyter raskt opp og kan nå en skjønn blomstring, falmer den snart, visner og dør. Alt er forgjengelighet underlagt. − Eller livet er likt en skygge, det er like lett bevegelig, like intetsigende og ustadig. Ingen kan holde fast ved livet; det svinner bort som en skygge. − I sin harde lidelse og dype anfektelse ser Job bare denne ene siden ved menneskelivet. V. 2. Men enda mennesket er så usselt og skrøpelig, holder Gud sitt øye over det og kaller det til regnskap. Han "fører det fram for sin domstol". Det kan ikke unnskylde seg med sin ringhet. Gud tar ikke hensyn til det. V. 3. Job mener dette er ubarmhjertig og hardt. Mennesket er kommet av urene foreldre. Derfor er det urent. Slik er de unngåelige lover i åndens verden. Fra dem er det ikke én unntagelse. Job går i rette med Gud fordi han likevel krever menneskene til ansvar. V. 4. Job 14, 5-6 Når Gud selv har fastsatt et menneskes levetid, og det er så kort, v. 5, hvorfor kan han da ikke vende seg bort fra det og la være å våke så strengt over dets vandel og straffe dets synd? Dets liv er tungt og slitsomt som en dagarbeiders. Men selv dagarbeideren har den glede å se fram til hvile og ro når kvelden kommer. Kunne da ikke Gud i det minste la menneskene få den gleden? − For Job var døden det siste. Han kjente ikke til den fryd og sabbatsro som venter når livets travle dag er endt. V. 6.
Fredrik Wisløff
"Det Gamle Testamente" Lutherstiftelsens Forlag, 1946 |
|
