Bibel 2011 bokmål | Norsk Bibel 88/07 | Bibelen, Guds Ord | Bibel 2011 nynorsk |
| 2 Mosebok 37 | 2 Mosebok 37 | 2 Mosebok 37 | 2 Mosebok 37 |
| 2 Mosebok 38 | 2 Mosebok 38 | 2 Mosebok 38 | 2 Mosebok 38 |
| 2 Mosebok 39 | 2 Mosebok 39 | 2 Mosebok 39 | 2 Mosebok 39 |
| 2 Mosebok 40 | 2 Mosebok 40 | 2 Mosebok 40 | 2 Mosebok 40 |
 Utvalgt kommentar2 Mos 40,20–33Etter at tabernaklet er reist, plaseres alle ting på sin plass slik som Herren har sagt: Først i Det allerhelligste med arken, nådestolen og de to steintavlene (20–21). Deretter i Det hellige med skuebrødsbordet med brødene (22–23) den sjuarmede lysestake med dens lamper (24–25), røkofferalteret (26–27). Inngangen ble så dekket med et teppe. I forgården satte han brennofferalteret og ofret brennoffer og matoffer på det (29), − og kobberkaret hvor prestene skulle tvette seg (30). Og Aron og hans sønner tvettet seg i dette kar, både når de trådte hen til brennofferalteret og når de gikk inn i selve helligdommen (31–32). Deretter reiste de gjerdet omkring forgården. "Således fullendte Moses verket." 2 Mos 40,34–38 Da alt var ferdig, innviet Herren selv sin helligdom. Med en sky dekket han "hele tabernaklet", altså ikke bare det allerhelligste. Og denne sky var det ytre bevis på at Herren tok bolig der slik som han hadde lovet. "Herrens herlighet fylte tabernaklet." Han godkjente derved det arbeide som var utført. Og han vedkjente seg derved Israel som sitt folk. Han hadde selv tatt bolig i deres midte. Så lenge skyen hvilte over tabernaklet, kunne Moses ikke gå inn i det. Og selvsagt heller ingen annen. Om natten såes skyen lysende som ild. Først da Herrens herlighet hadde trukket seg inn i Det allerhelligste og der tatt sete mellom de to kjeruber på nådestolen, kunne prestene gå inn i Det hellige og forrette de ofringer som var forordnet (27–28). Skyen og ilden er naturligvis ikke det samme som Guds herlighet; det er bak disse ting Herren skjuler seg fordi det menneskelige øye ikke kan se Gud som han virkelig er. Den sky- og ildstøtte som tidligere har gått foran Israel i ørkenen, blir altså fra nå av knyttet til tabernaklet. Dette er blitt Guds bolig; det er det som gjør det til et hellig sted, en helligdom. På denne måten fortsetter også Gud å være vegviser og fører for sitt folk. Så lenge skyen hvilte over tabernaklet, holdt Israel seg i ro. Men da den løftet seg, brøt de opp og dro videre. Slik ledet Herren sitt folk under hele deres vandring, − "på alle deres tog."
Fredrik Wisløff
"Det Gamle Testamente" Lutherstiftelsens Forlag, 1946 |
|
