Da Jobs tre venner fikk høre om alt det vonde som hadde rammet ham, kom de til ham, hver fra sitt hjemsted: Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Naama. De møttes for å sørge med ham og for å trøste ham. Mens de ennå var et stykke borte, fikk de øye på ham; men de kjente ham ikke igjen. De brast i gråt, flerret kappene sine og kastet støv over hodet. Så satt de hos ham på jorden i sju dager og sju netter. Ingen sa et ord til ham, for de så at hans smerte var stor. (Job 2,11-13) Bibel 2011
Dagens Bibellesning: Job 1-2
Selv om det senere skulle vise seg at Jobs venner ikke hadde rett lys over saken og ga dårlige råd, så er det herlig å se hvordan de møtte sin venn. De sørget sammen med ham. De bare satt tause hos ham til å begynne med, hva kan man si til en som er i slik smerte og sorg?
Noen ganger lurer jeg på om vi er for ivrige med våre ord? Trøst er ikke nødvendigvis ord, det er mer nærværet som teller.
Som ung frelsesoffiser måtte jeg rykke ut til en enslig gammel kvinne i sorg. Noen dager før hadde vi vært i begravelsen til hennes siste venninne i samme alder. Hun trengte trøst. Men hvordan kan en ung uerfaren kristen ha noe særlig å gi en eldre erfaren søster? Jeg følte meg fattig da jeg gikk inn i hennes hjem. Jeg hadde ikke mye å si og jeg syntes raskt at stillheten ble tyngende. Jeg satt en liten time, leste pliktskyldig et avsnitt fra Skriften og ba en bønn. Da jeg forlot henne den dagen følte jeg meg totalt mislykket.
Noen dager senere møttes vi på Frelsesarmeen og hun klemte meg hardt og takket overstrømmende for besøket. Hun hadde opplevd en stor fred og trøst under og etter mitt besøk og priste Gud.
Lærdommen ble at stillheten kan være bedre enn fine ord. Stillheten kan gi Gud rom.
BØNN: Kjære Jesus. Takk for taust fellesskap. Hjelp meg å være tilstede i stillheten. Amen!
